I dag møtte jeg ham – nesten. Med et nødskrik – og medbrakt sjokolade – unngikk jeg å bli truffet. Det var like før vi kom til Münster han nærmet seg. Men jeg har hilst på ham før, så jeg visste hva jeg måtte ha; Sukker. Den gangen han traff meg var jeg også på sykkeltur. Langt ute på det belgiske bondeland. Jeg hadde tatt meg vann over hodet, skulle klare London-Antwerpen på en dag…
Da gikk jeg tom. Bonk. Eller hva vi nå kaller det. I nærheten av Eeklo – hjemstedet til Roger de Vlaeminck. Han var ikke hjemme…og jeg ville uansett ikke turd å be ham om hjelp..Istedet fikk jeg hjelp fra Sjømannskirken i Antwerpen.
BONK – er noe de fleste syklister går en eller flere ganger. Også i Tour de France. Også noen av de helt store rytterne. Miguel Indurain tapte kanskje Touren i 1996 (Den som Bjarne Riis vant) på nettopp dette. Det var på den 7. etappe. Den første i Alpene, og her fikk verden se et uvant syn: Miguel Indurain sprakk på slutten av siste klatring, den 14,5 km lange oppstigning til mål i Les Arcs. Da hadde man på forhånd kjørt over Madeleine og Roseland i regn og kald tåke. ”Miguels motor går på sol-energi” hadde hans sportsdirektør Echavarri sagt dagen før. Det var med andre ord ikke mye å hente her. Faktum er vel at han ikke spiste og drakk nok i det kalde været, og gikk på en ”fringale/bonk/sukkermangel” på slutten.